FNs internasjonale urfolksdag var den 9.august. Den samiske journalisten Elin Anne Labba fikk i 2020 den svenske augustprisen for sin litterære dokumentarbok: Herrene sendte oss hit. Teksten nærmer seg skrivekunst. Leseren sitter igjen med en solidaritetsfølelse og en dyp respekt for samene og deres rettigheter som urfolk. Det er skrivekunst fordi forfatterens subjektive stemme (på vegne av oldemor og grandtanten som opplevde tvangsflyttingen i 1923) utover i boken utfylles av mange stemmer. Det er den flerstemmige sakprosaen som helt tar over. Vi hører et flerstemt kor joike savnet etter landskapet i Nord-Sverige og sommerbeitet ved norskekysten og Kvaløya.

Boken har et kart med perspektiv fra Nordkalotten og med samiske navn. Der kunne det vært mer stedfesting av norske navn, slik veiskilt i nord har både samiske og norske navn. Likeledes er samiske ord og uttrykk gjengitt på samisk, slik at en leser uten nordsamisk språkkompetanse stadig må sjekke med ordlisten bak i boken. Det stopper litt leseprosessen. På den annen side gjør dette grepet at man lettere kan forstå de tvangsflyttede nordsamene, som når de kom til Västerbotten forsto verken sørsamisk eller svensk. Dokumentarboken er full av gamle svart-hvitt bilder som dokumenterer et hardt liv, men også en ukuelig livsvilje og kjærlighet til familien og naturen. Boken er slik inspirerende for noen og enhver.

Familiens instagramkonto – i bokformat

Klima var et aktuelt tema i forbindelse med Arendalsuka i august. I forlengelse av denne spesifikke uke 33 som hadde et klimamål (situasjonskonteksten) passer det godt å lese Grønnere familie av Marie Kleve. Journalisten i Dagbladet viser hvordan du enkelt kan omsette klimapolitikk i praksis. Budskapet er at det er veldig mange som kan ta ansvar og gjøre noe på sin måte på hjemstedet. Så Kleves familie med smårollinger gikk alle på søppelrydding for at veien til bussholdeplassen ikke skulle gro igjen av  smårusk (men bruk votter for sprøytespissefunn ble gjort).

Den større kulturkonteksten er den globale oppmerksomheten på klimaendringer. Og bærekraftig utvikling er nå et tverrfaglig mål i skolens fagfornyelse. I skolen er boken svært hendig. Fra kapitlet «Bare søppel» om resirkulering er det lett å lage fengende undervisningsopplegg: 

• i samfunnsfag ( hvordan du bidra ved å selge unna ubrukt tøy fra klesskapet på markeder),

• i norsk (analyse av bokens muntlige, lettfattelige språk. Hvordan skrive likedan?)

•  i religion og etikk( hva er rett å gjøre for klodens fellesskap?)

• i psykologi ( hva motiverer oss til å kildesortere?) Godt da at boken er trykt på resirkulert papir og ikke har glossy stivere ark.

Boken legger vekt på journalistisk objektivitet og gjengir offentlige aktører (flere kjent fra media) til publikum (leserne). Det grunnleggende premisset er intervjuet. Men siden journalistisk intervju skiller seg fra  hverdagssamtaler bringer forfatteren sin egen familie på banen, både som coverfoto og som gjennomgående agenter i boken: det er de som tester ut klimarådene aktørene anbefaler. Et morsomt grep og samtidig svært typisk for en individualiserende kultur. Det blir Instagram i verbalspråk. Slik knyttes tekst (klimaråd) og erfaring sammen på en appellerende måte. Resultatet er en åndelig tankegang: Gå ut og gjør likedan!  Jeg får assosiasjoner til pave Franz bok om miljø og klimaengasjement fra 2015 Laudato si. Samarbeid er løsningen på klimakrisen.