Vann som endrer alt

For en kirkegjenger har evangelieteksten en narrativ troverdighet ved at fortellingen om Johannes er knyttet til kirkens tradisjonshistorie om dåpen. Vann er et sterkt symbol og det brukes i dåpen i kirken med både en litterær og musikalske bakgrunn. Samtidig har teksten en narrativ sannsynlighet fordi strukturen er fri for indre motsetninger. Det gjør at mange knytter denne enkle fortellingen til barnetroens univers. Men voksne som kommer til gudstjenesten for å høre prekenen er sammensatte individer med komplekse livserfaringer. Flere vil nok lytte etter hvordan presten belyser teksten i forhold til mange, – også gjensidig utelukkende – fortellinger som individet bærer med seg. I den pågående samfunnsdiskursen er det også flere verdistrukturer, noe som kan gjøre det vanskeligere å velge. Det finnes mye å velge mellom fra psykologisk selvhjelpslitteratur, til filosofi og religiøse tradisjoner. Disse kan både berike en personlig, men kan kanskje virke selvmotsigende om man blander dem for mye

Etter dette oppspillet vil jeg starte med et referat fra en familiescene som kunne vært tatt fra hvor som helst. Men som akkurat den gangen fant sted på en smal riksvei mellom høye fjell som fulgte et elveleie. Jeg var en ung prest på vei i en taxi til et lite tettsted på fjellet. Det blåste sterkt nede i dalen og vinden fikk vannet i elven til å kruse seg. Taxisjåføren var en dame i begynnelsen av 40-årene. Vi var alene, kjøreturen var lang og vi begynte å snakke om egne, stressende livserfaringer. Hun var alene om å oppdra en sønn.

–Det tyngste i livet mitt er nå», sa hun. Hun hadde blikket rettet mot veien, så ikke på meg, men sa:

–Nå når 18-åringen er flyttet til et større sted for å ta opp igjen fag fra videregående. Det blir så veldig stille om kveldene.»

Vi ble tause en stund begge to. Vinden brakte vannet i elven i bevegelse. Jeg så på elven som fosset forbi ved siden av veien. Den hadde rent der i århundrer. På samme måte som vann som renner nedover elven, må man når nye livsfaser kommer, gi fra seg det som har vært og gå videre. Mange som har fått og oppdratt barn har lignende tapserfaringer som denne kvinnen. Det er livets gang å se barn som er blitt ungdommer, forlate hjemmet. Det er likt for alle, men erfares individuelt. Atskillelse opplever alle. Over hele jorden. Vekst er et positivt ladet ord, men ordet baserer seg på motgang. Stressende livshendelser må til for å finne personlig vekst. Det finnes fossefall og stryk i en og samme elv. Elven vi kjørte langs på bilturen ble en god metafor for det vi snakket om. Om våren og elven som flommer over sine bredder og vannkreftene som da endrer på omkringliggende områder. Det er ikke noe som kunne hindre at vannet trenger seg fram. For vann kan komme inn over alt. Samtidig kan vann være en metafor på hvordan man kan forholde seg til endringer i livet. Når ungdommen kommer tilbake som voksen, er relasjonen foreldre-barn endret. Vann er mykt. Å være myk som vann. Å trene på å være fleksibel i møte med livets endringer. Enkelt og så vanskelig. For hva med et liv som har uklare mål? Hva når det skjer uforutsette hendelser som man ikke har kontroll på? Og livet går videre. Det er vannet som buldrer fram.

Kvinnen fortalte videre at sønnen hennes tok opp igjen et fag fra videregående for å komme inn på et studium han drømte om. Gutten fulgte et kurs religion og etikk på Bjørknes for å ta faget som privatist. Han var i en av livets ventetider. Mens hans ventet, renskrev han hver kveld notatene fra undervisningstimene. En kveld hadde det handlet om filosofi, både fra antikken med Plotin (205-270 e. Kr) og fra østlig filosofi med Konfutse. Siden han var auditiv, vant som han var med at moren leste for han om kveldene, likte han best å høre det han skulle lære. Han hadde funnet en god læringsstrategi; å lese notatene sine høyt, mens han tok et lydopptak av filosofsitater på mobilen:

–«Velg et arbeid som du liker og du trenger aldri arbeide i hele ditt liv», sa Konfutse.  Da det var tid for å legge seg, la han som vanlig mobilen fra seg på nattbordet og spilte lydfilen av for seg selv:

Konfutse sa: «Du blir det du tenker.»

I tankene trakk han forbindeleselinjer til Johannesevangeliet som for ham plutselig virket platonsk i formen. Han sovnet av sin egen messende stemme som siterte filosofen Plotin:

 –«I am striving to release that which is divine within us, and to merge it into the universally divine.» Det var en monotoni i situasjonen, samtidig som han sanset et deistisk nærvær. Det var som om stemmen kvernet videre inn i drømmeland om viktigheten av det mystiske, av refleksjonen over det gudommelige, om det å møte Gud.

Etter dette, etter denne bilturen så jeg en film om klosterliv. En større scene i vår tid er filmlerretet. Et svensk filmteam laget en dokumentar om en ung jente på 18 år som ville bli nonne. Filmen fikk frem at det er veldig på tvers av moderne valg. Nonnen var oppvokst i en stor familie og hadde mange søsken. Mens broren hennes fant kallet i dikterkunsten og et liv i Paris, søkte hun sitt kall i klostersammenheng hos Karmelittordenen. Filmteamet fulgte henne over flere år, fra sommeren før hun dro i kloster, til etter innvielsen som nonne. Filmen viser at hun tenner et nakent, hvitt stearinlys som lyser opp i mørket foran en grov trevegg og ber Ave Maria og tidebønnen: «Gud la sitt ansikt lyse for oss!» En tidebønn som er den samme som leseteksten på 2. søndag i treenigheten Salme 67,3. Å velge et monastisk liv vil si å leve i konfrontasjon med seg selv. Det er som å stille seg inn under vannet i en dusj og la det renne over hodet og nedover. Vannet renser fra alt som så lett hekter seg fast fra hverdagens kamper og fra moralsk urenhet. Vann beveger en til en ny start etter konfrontasjonen med seg selv og bevisstheten om at ikke alt er fra Gud.  Klosterliv er også dypt psykodynamisk ved at man ikke deler impulser med andre, slike som en får i det indre, for å bevare energien i seg selv. Det som er av Gud. Det er kilden til det kreative, det som gjør en i stand til å bevege seg mot den andre med omtanke og medmenneskelighet. Daglig leter nonnen etter glimt av Gud og uttrykk for at Gud er den Johannes sier han er. Å vente på Gud er å leve et nakent, men også intenst liv. Hun uttalte at:

– Jeg tror at det er den åndelige delen av kyskheten som har kostet meg mest. Det å være et ensomt hjerte for vi er skapt for en annen. Vi er liksom halve mennesker og når man går i kloster avstår man fra å gi og ta imot kjærlighet og i stedet gir man det rommet til Gud.»

Det er et uttrykk for både tro og tvil. Å bearbeide livserfaringer og forstå dem i et religiøst perspektiv tar tid.

En østerriksk benediktinermunk på 91 år som har bearbeidet sin livserfaringer er David Steindl-Rast. Han ble intervjuet av Oprah Winfrey på den virkelige store scenen i samtiden som er YouTube. Når man lever hele sitt liv i kloster, kan man få et annet interessant syn på verden utenfor klostermurene. Det første som slår en, er måten munken snakker på. Det er som å lese en tekst av Thomas Aquinas eller Wilfred Stinissen, det vil si som en oppbyggelig bok. Imidlertid er det en verbaltekst, uttrykt i et intervju.  Ifølge psykologen Eric H. Eriksons teori om den sosiale utviklingen er en siste utfordring i livet for eldre mennesker om de klarer å se med takknemlighet tilbake på livet. Om man har forsonet seg med hvordan livet ble eller om man går alderdommen fortvilet i møte på grunn av ubearbeidede opplevelser. Den aldrende benediktineren sa:

–Takknemligheten er det som holder livet i meg.

Benediktinermunkens utsagn er et uttrykk for hva man kan kalle «en ekte johanneisk tro»: En tro som kretser rundt takknemlighet. I en tid med sterk materialisme og forbruk, glemmer mange lett å være takknemlig for det man har fått eller kjøpt.  For munken var det de daglige tidebønnene som minnet han på takknemlighet: «Folkene skal prise deg, Gud, alle folk skal prise deg! La folkeslag glede seg og juble, for du dømmer folkene med rettferd og leder folkeslagene på jorden. Folkene skal prise deg, Gud, alle folk skal prise deg! Jorden har gitt sin grøde, Gud, vår Gud, velsigner oss». Å leve med daglig resitasjon av nettopp denne salmen, søndagens lesetekst, blir en bønn, en henvendelse til Gud og samtidig noe som styrer den som ytrer ordene, nesten som et mantra.

Etter dette, må man på en måte se livet i øynene, uansett hvor man er i livet. Det er opp til lytteren den gang da og leseren her og nå å avgjøre hva det Johannes sier, betyr og hva det peker på i egne erfaringer.  Johannes-teksten har en subtil retorikk; det er som å se – gjennom vann, forbi alle årene som har rent forbi, og over til den andre siden av elven, for der å se sitt egentlige jeg. Man får nye tanker av det. Man har blitt del av noe større – av vannet som flommer. Den subtile retorikken i teksten medvirker til at man tenker om livskraften i sin egen ungdom, for ikke å si sin egen ungdomsforelskelse, at – det var Gud: «Han skal vokse og jeg skal avta.»

Nytt Norsk Kirkeblad nr 2.21: https://www.tf.uio.no/forskning/publikasjoner/nytt-norsk-kirkeblad/nnk-i-pdf/nnk-2021-2-innholdsoversikt.pdf

To på scenen

En av Johannesevangeliets beste tekster, både i form og innhold, er Joh 9,1–7.35b–38 som handler om en mann som var født blind og får se lyset. På hvilken måte er teksten god? I form skiller den seg ut ved at det bare er to på scenen av gangen; Den blinde og Jesus og den undrende disippelen og Jesus. At det er to på scenen får frem at relasjon er det sentrale. Relasjon er tema, både relasjon til Gud og relasjon til andre. Himmel og jord.Den enkelte og sin lidelse i bønn til Gud. Gudstjenesten søndag 24. januar 2021, som er 4. søndag i åpenbaringstiden, berører relasjon på mange plan; den troende stilt overfor Gud, relasjonen mellom prest og kirkegjenger. Tematikken gjenspeiler seg også i denne teksten med relasjonen mellom leser og skribent.

Evangelieteksten handler kanskje ikke om det ondes problem, men mer om det ondes problem på individnivå. Om hvordan tørre å kjenne på eller lære å bære sin egen smerte. Mange har i sitt stille sinn lurt på: Hvordan kan det onde skje, når jeg gjør det gode? Gud er god og allikevel skjer noe vondt. Et mulig svar kan være å fokusere på andre aspekter av Gud. For Gud har mange navn. Gud er den som gir lys på jorden og over vår sti – som det står i vers fem: Jesus sa: «Jeg er verdens lys».

Det ondes problem på individnivå handler om å tåle egen smerte. Det å trekke inn det ondes problem er på en måte å sette selv i offerrollen. Forfatteren Georges Bernanos skrev: En landsbyprests dagbok. Motivet i boka er at presten får en snikende sykdom og et tema er at presten lider for hele menigheten. Hovedpersonen utvikler seg gjennom det indre dramaet og ser mot slutten at alt er nåde. Det er en intertekstualitet fra Bernanos bok til evangelienes beskrivelse av Jesu stedfortredende død. En annen kristen referanse er Maximilian Kolbe, nå en katolsk helgen. Han gikk frivillig i sultedøden i Auschwitz 1941, i stedet for en medfange som hadde kone og barn og som var blitt dømt til å bli murt inne som en straff. Evangelieteksten handler dypest sett om en nådefull forsoning uansett liv eller død.

En gudstjeneste tilbyr både indre stillhet og felleskap gjennom liturgi. Indre stillhet synes å være en mangelvare i dag. Vi lever i det man kan kalle en støyens tid hvor mye bråker i vei. For å roe ned kan man øve seg på å lytte. Det er så enkelt som å lytte etter alle lyder som omgir en daglig. Det som gir lyd rundt deg her og nå. Samtidig er øvelsen utfordrende, fordi man må legge bort mobilen og meldingene der og lytte til det som er av bakgrunnslyd der jeg er nå. Oppmerksomhet kan roe ned tankene. Det kan sammenlignes med en faste, en faste der man legger bort mobilen og skjermer og i stedet lytter, enten man er hjemme eller beveger seg ute eller står og venter på en bussholdeplass. Å lytte utover kan gjøre det lettere å lytte innover i sitt eget indre. Å sitte i stillhet og la tankene fly uten å feste seg ved dem, som man gjør når man mediterer, demper impulser fra hverdagen. Kirkerommet kan fremme meditasjon og stillhet der man roer seg ned, fokuserer på pusten og puster dypere. Guds pust.

Å følge liturgien med alle dens ledd kan være et annet virkemiddel for å få et glimt av Gud og få en større forståelse. Det ondes problem kan man omgå ved å fokusere på andre av Guds betegnelser eller navn, som den som lytter til den hjelpeløses klage. Salmisten i GT skrev at Gud er «den som husker på de som er i nød og trengsel og glemmer ikke deres skrik». Så å sette ord på fortvilelsens tanker er godt for enhver. Bønn har en slik funksjon, ved at man setter ord på noe, som også kan være på et mer ubevisst plan. Å be er ord man kanskje ikke har uttalt før. I tråd med 2 Mos 3,10–12; 4,10–16, søndagens lesetekst, om at Gud ga mennesket munn. Å sette ord på noe vanskelig, for en selv og for Guds ansikt i bønn, kan ha en lindrende funksjon.

Å godta det livet gir av utfordringer, er en utfordring for de fleste av oss. En av de større individuelle refleksjoner er å se det meningsfulle i det meningsløse. En gammel mann jeg møtte som sykehusprest, sa det så lurt: «Jeg har forvillet meg inn på sykehuset».  Det var et uttrykk for den forvirringen han kjente på ved å få kreft. Sykdom er en smertefull opplevelse som setter i gang mange tanker. Mange tenker tilbake på tidligere smertefulle episoder og traumer som de har opplevd i livet. Smerten her og nå vekker assosiasjoner til tidligere ubearbeidede erfaringer. Og mannen fortsatte ved å fortelle meg om en arbeidskonflikt han hadde stått i og hvor han som leder hadde vært vel hard mot en annen ansatt. Fra erkjennelsen av egne feiltrinn var det ikke langt til å kortslutte at det var kanskje derfor han fikk kreft. Så gal en tolkning og allikevel så besnærende lett å tenke! Den eksistensielle smerten den gang da brukes som forklaringsmodell på opplevelsen av fysisk og eksistensiell smerte nå. Da er det godt å ha noen å snakke med som kan gi rom til gjenfortellingen av opplevelsen og samtidig sette en på andre tanker. Det vil si å støtte opp under det den lidende samtalepartneren sier og unngå å skifte samtaletema, men bringe inn nye perspektiver. For sykdom er jo langt mer komplekst enn egne tidligere feiltrinn. Teksten er på dette punktet stadig aktuell; i scenen der disippelen stilt overfor Jesus spør: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Alene i fortvilelsens mørke er det vanlig å stille seg spørsmål som hvorfor skjer dette meg? Eller hva har jeg gjort siden dette har rammet meg? At noe heter livsstilsykdommer, gjør jo ikke spørsmålet lettere. For ordet livsstilsykdom er et verdiladet ord og kan legge sten til byrden i en krise. Som om vi var ansvarlige for alt det som skjer oss i livet! Som et motsvar på spørsmålet om årsak, kommer evangelieteksten oss til hjelp ved å tegne et bilde av en nådefull Gud. En Gud som den gang da gjorde en undergjerning og som hver dag kommer til oss alle stille, lys og mild som morgenrøden.

Å godta det livet gir av utfordringer er en utfordring på flere plan; individuelt, nasjonalt og globalt. Koronaperioden kan være utfordrende for dem som blir permittert fra jobb og for de som opplever å få utsatt medisinsk behandling på grunn av ventelister. Begge medfører å vente på grunn av uforutsette omstendigheter som jobb eller hjelp. Det er en øvelse i fleksibilitet, der man utfordres til å skifte perspektiv og endre strategi. Det er utfordrende å godta livet i alle dets tilskikkelser.

Mange lever med kroniske sykdommer.  Jeg møtte nylig en av de som sliter med kroniske smerter og plager. Vi møttes tidlig en morgen til en kopp kaffe og jeg spurte hvordan det gikk? Hun klagde over at hun hadde smerter hver morgen. – Om hun ville ta en smertestillende? Nei, hun ville vente litt for det påvirket de andre medisinene. I likhet med henne er det nok mange, som sliter med plager som må veie for eller imot på lignende spørsmål. Det finnes for eksempel mot tinnitus -øresus- foreløpig ingen medisiner eller fysisk behandling. Hvordan da klare å bevare håpet? Jo, det pågår stadig forskning som gir lovende resultater. Det blir som det gamle ordet: Vi får håpe og be. Håpe at forskningen finner noe som kan hjelpe den enkelte. Og be om Guds nåde.

Det er en allmennmenneskelig erfaring at samtaler med andre som kjenner en godt er hjelpsomt. Kognitiv atferdsterapi har vist at tanker spiller en rolle i utviklingen av psykiske vansker. En kognitiv terapeut kan hjelpe til med å endre måten man forholder seg til egne tanker.  For vi kan velge å tenke annerledes. Det er alltid et valg. Imidlertid det er krevende, til tider utmattende, å leve med kronisk sykdom. Men mens man venter på nye behandlingsformer, er nærværet av familie og venner svært betydningsfullt. Å snakke med en som man har kjær, er en god opplevelse. Kjærlighet helbreder mentale sår. Å være positiv og elske seg selv og andre kan, til tross for sykdom, åpne de mest uanede muligheter.

En av Johannesevangeliets beste tekster er om denne mannen som var født blind. Kvaliteten viser seg både i form og innhold. I form kommer det til syne ved at det er bare er to på scenen av gangen: Disippelen med sin årsaksgransking og den blinde med sin lidelse.  Til syvende og sist står individet alene overfor en nådefull Gud. Det er en individuell erfaring. Innholdsmessig handler teksten om at Gud henvender seg til den enkelte. Budskapet er at bønn er like så mye at Gud kommer den enkelte i møte med sin nåde, som at vi ber til Gud. I bønn er det ikke noe skille mellom deg og Gud. For Gud ser.

«Berre dette»

Berre dette kan eg no;

Gå ved havet

Lange strender fram

Lange tilbake

Berre dette høyrer eg no;

Stor sus av bylgjer

Berre dette ser eg no;

Vind og himlar

Berre dette ventar er på;

Få sjå

Gud

Dikt av Arnfinn Haram (2013): Babylonsk harpe. Efrem forlag

Nytt Norsk Kirkeblad nr. 2. 2021https://www.tf.uio.no/forskning/publikasjoner/nytt-norsk-kirkeblad/nnk-i-pdf/nnk-2021-2-innholdsoversikt.pdf

Drøm som frampek og veiledning

Når vi drømmer kommer vi ofte i kontakt med ubevisste sider i oss selv. Den indre filmen har opptatt filosofer og forfattere til alle tider. I Matt 1, 20-24 åpenbarer Gud seg gjennom en engel i en drøm. Beskjeden var kort og konsis, og kan i form sammenlignes med meldinger sendt på den digitale plattformen Messenger (om enn ikke i innhold). Drømmen veileder protagonisten og gjør slutt på hans forvirring. I norrøn tid ble drømmer sett på som en forutbestemmelse. I Gunnlaug Ormstunges saga omhandler drømmen to ørner som sloss og er et frampek på hvordan det vil gå med protagonistene i sagaen. I dag er det mer vanlig å tenke at drømmer gir oss psykiske beskjeder om vår tilstand, våre frustrasjoner og vårt utviklingspotensial. Typiske temaer i drømmer er ensomhet – nærhet – seksualitet, devaluering – verdsetting, skam- skyld, underkastelse – frihet, løgn – sannhet, liv og død. 

Når vi drømmer kommer vi ofte i kontakt med ubevisste sider i oss selv. Den indre filmen har opptatt filosofer og forfattere til alle tider. I Matt 1,20-24 åpenbarer Gud seg gjennom en engel i en drøm. Beskjeden var kort og konsis, og kan i form sammenlignes med meldinger sendt på Messenger (om enn ikke i innhold). Drømmen veileder Josef og gjør slutt på hans forvirring i forhold til Maria. I norrøn tid ble drømmer sett på som en forutbestemmelse. I Gunnlaug Ormstunges saga er drømmen et frempek. Den omhandler to ørner som sloss og er peker på hvordan det vil gå med protagonistene i sagaen. I dag er oppfatningen at drømmer gir oss (psykiske) beskjeder om vår tilstand, våre frustrasjoner og vårt utviklingspotensial. Typiske temaer i drømmer er, som i de overnevnte tekstene, ensomhet – nærhet – seksualitet, devaluering – verdsetting, skam – skyld, underkastelse – frihet, løgn – sannhet, liv og død.

Det må ha vært kjennskap til det ubevisste i Oldtiden også, før Freud og Jung. Trolig kom indre prosesser fram i Josefs kroppsspråk: høye skuldre og lett fremoverbøyde overkropp, tynget av problemkomplekset rundt Marias mystiske graviditet. For det var litt andre regler den gangen:

Om en mann treffer en ung jente i byen, en jomfru som er lovet bort til en annen mann, og han ligger med henne, 24 da skal dere føre begge to til byporten og steine dem i hjel, jenta fordi hun ikke ropte om hjelp enda hun var i en by, og mannen fordi han krenket en annen manns kvinne. Slik skal du rydde ut det onde hos deg. 25 Men er det ute på marken at en mann treffer en jente som er lovet bort, og tar henne med makt og ligger med henne, da skal bare mannen som lå med henne, dø. 26 Jenta skal du ikke gjøre noe; hun har ikke gjort noen dødssynd. For dette er en lignende sak som når en mann overfaller en annen mann og slår ham i hjel. 27 For han traff henne ute på marken. Jenta skrek, men ingen hjalp henne. (Deut 22,23-27)

Frasen «å ha krenket en annen manns kvinne» martret Josefs sinn. Han stønnet i det han la seg ned for å sove: Tenk om jeg ikke får gifte meg med Maria? Hva skal jeg gjøre? Drøm under REM-søvn kan sammenlignes med å høre et eventyr. I en kultur med muntlig overleverte historier var drømmen et brev fra underbevisstheten som påvirket den som drømte. Josef husket og verdsatte drømmen. Han våknet opp neste morgen med sitt eget private eventyr. Drømmen førte han over på et nytt tankespor. Han rettet seg opp, senket skuldrene og reiste videre sammen med Maria. Dette medførte at drømmen ble en integrert del av kristendommen.

Mange malere har siden renessansen hatt på lerretet motivet om Josef og barnet og Josef og Jesus i ulike framstillinger. Flere altertavler i Norge har også dette motivet: for eksempel Trefoldighetskirken i Arendal, der Josef står på sidelinjen portrettert som stefar.

Tenk deg denne altertavlen en julenatt. Julenatten har en særegen stillhet. Spenningen i forbindelse med julemiddag og gaveutdeling er utløst. Avspenning følger etter spenning. Jeg og flere av dere vil gå inn i en folketom kirke for å feire julenattsgudstjeneste. I halvmørket skimter vi kirkens altertavle. Bildet på maleriet er «Kongenes tilbedelse». Det viser Josef som bøyer seg for Davids sønn etter arverekkefølgen, men som nå er blitt Guds sønn. Der i halvmørket i kirken kjenner jeg en egen indre, personlig altertavle som trer fram for meg, svakt belyst av minner: ungdomstidens glød, men også dens fortvilelse. Det er min egen indre midnattsmesse som finner sted i tankene før lyset tennes og vi sammen feirer julenattens velsignelse i en midnattsmesse.

Altertavle. Smak på ordet. Hva viser din indre altertavle? Er din egen altertavle din ungdoms altertavle, med motiver som var viktige i livet ditt den gangen? Belyst av lengsler og framtidsdrømmer? Et bilde på ditt liv? Akkurat som en altertavle i en mørklagt kirke med farger som delvis synes, er den indre altertavlen. Fortiden som er forbi, er svakt opplyst av minner. Men av og til i små glimt kommer din altertavle til syne igjen i ungdommens glød. Og du får et glimt av betydningsfulle andre personer for deg (og kanskje av at Gud er med oss, Immanuel, Matt. 1,23). Den mørklagte kirken gir tid og rom til minner og drømmer.

Det viktigste er relasjoner

En mor som er kunstner skildret for meg motivet på sin personlige altertavle. La oss bli med inn i det bildet. Det viser en scene der en sønn, la oss kalle ham Adam, kommer inn i en julepyntet stue der moren sitter. Han slenger seg på sofaen og sukker:

 – Tenk om jeg ikke kommer inn på jusstudiet? Jeg har regnet ut at jeg nå har 55,6 poeng. Jusstudiet hadde 56 poeng i fjor på høstopptaket. Fortvilet stillhet i julenatten. – Hva skal jeg da gjøre? Å vente et år og ta opp igjen fag er ikke lystbetont. Andre elever vil reise til sine studieplasser, men jeg må bli igjen her. Følelser vekkes når moren hører dette. Hun vet av erfaring at de må gjennomleves og bearbeides for at han skal kunne gå videre.

– Og så drømte jeg i natt at rektor fortalte på juleavslutningen at religionslæreren hadde kommet til ham og sagt at han ikke hadde hatt en så flink en klasse før, 20 elever i klassen får 6 i terminkarakter. Så jeg begynte å sloss med rektor og skrek hvorfor får jeg 5? Det er urettferdig. Og jeg skrek enda høyere: Hvorfor fikk Karine 6 på fagsamtalen i religion, når hun sa nesten ingenting og jeg pratet mye mer? Jeg sloss med rektor intenst, så jeg ble svett og våknet av utmattelse. Det var et mareritt. Moren vet at drømmens symbolspråk har som funksjon å tydeliggjøre noe for den som drømmer. Drømmene er billedlige fremstillinger av drømmerens forhold til seg selv og til personer som betyr noe for ham, nesten et selvportrett.

 – La oss leke oss med drømmen, sier moren.

-Hva har drømmen gjort deg oppmerksom på? Adam står opp og tar frem et lerret. Han begynner å tegne Josef, og Jesus som barn – hvorfor? Det er et symboltungt selvportrett, der relasjonen han hadde til religionslæreren trer inn under huden på Josef og barnet, som nå er blitt arketyper i hans sinn. Rektor- og lærerforholdet smyger seg også inn under huden i de skisserte strekene.

– Dette ligner maleriet på altertavlen i Trefoldighetskirken i Arendal, der Josef står i bakgrunnen som en stefar. Drømmen speiler din selvoppfatning og din oppfatning av relasjonen du har til viktige personer.

 – Klarer du å tegne Josef og Jesus alene i en god far-sønn relasjon? For husk at drømmen også gir deg informasjon om underbevisste observasjoner, det er forhold sanseapparatet ditt har fanget opp, men som støyen i den komplekse situasjonen forhindret deg fra å gjøre deg bevisst. Slik kan drømmen fremheve viktig informasjon som kompletterer bildet du har dannet deg av de andre.

 Å bruke drømmen

Moren fortalte meg at maleriet ble uttrykk for en åndelig kraft i Adam. Over tid endret hans syn på krisen seg. For å ha glede og nytte av sine drømmer bør man leke med drømmene, slik Adam og moren gjorde; man bør dele dem med en annen, tegne dem, male dem eller dikte videre på drømmeelementene. Dette er ulike måter å verdsette drømmer på. Å tyde en drøm er ikke nødvendig for å få et utbytte av den. Drømmens funksjon er større enn en meningsfortolkning.

Så kan man velge om en drøm er guddommelig inspirert som i fortellingen om Josef og Jesus, eller om det er et mulig frempek som i norrøne sagaer, eller om man forholder seg til dem slik som er vanlig i dagens samfunn: som fortettede bilder av virkeligheten.

Den indre altertavlen oppløses og svinner i det lyset tennes. Den fortvilte situasjonen er forbi. Drømmen er over. Tekstmeditasjonen er over. Midnattsmessen skal begynne. Jeg reiser meg, snur meg bort fra altertavlen og går ned midtgangen mellom benkeradene. Jeg løfter hendene til en bønn og ytrer: «Takk for veiledning natt og dag!»

Tidsskriftet Nytt Norsk Kirkeblad nr. 5/2021 https://www.tf.uio.no/forskning/publikasjoner/nytt-norsk-kirkeblad/nnk-i-pdf/nnk-5—2021—innhold.pdf