Poesibloggen
av Børre H. Husebye
Instinktets visshet
Instinktets visshet Slår mot veggen Knærne overkroppen hodet armene Som en usynlig slegge En hard nådeløs kraft Verden raser ikke sammen og solen slukner ikke vindens nav har samme retning Det som var virkeligheten for et øyeblikk siden har skiftet farge vinkel landskap likheten skjuler en forskjell, en ny kjerne Det som ikke ble sett ligger i landskapet som en knaus Godt synlig. Realiteten, ikke drømmen
Unntakstilstand Og verden er i en unntakstilstand uten ende Magien som virket før finner ikke samme rom omstilling og endring er alt i en kaotisk uforutsigbar verden tilfeldighetenes lov Vår egen livsskjebne tvinger oss til å bli her Universets tak er over oss men vi skuer ikke lenger enn dit synet drar Det er umulig å ikke sette fotspor men de blekner raskt. Vi følger med på jordens omdreininger ufrivillig som i en dans Livstretthetens vind blåser og drar ørkensanden videre som et dekkende teppe
(Vakuum) Det som er borte stiller ingen spørsmål Etterlater seg en tilbakeskuende undring Tomrommet forvandles til et vakuum Uten minner Ubrytelig Som formet i fjell
Tidevannet Kanskje er tidevannet og bølgene her allerede og drar alt gjenkjennelig ut på det evige uutgrunnelige havet aldri kom de og hentet meg jeg venter historien i meg er i hvert åndedrag Det uforutsigbare i tidevannet speiler det som ikke hendte en tilbaketrekning usynlig for det blotte øyet det usynlige er tilstede som en skjult følgesvenn utenfor tid og rom Trett av alt livet har gitt meg Som en søvngjenger oppslukt i egne drømmer på en slette en malstrøm aldri kom de eller var der
Jeg er nok her en stund til
Jeg er nok her en stund til Tiden kan ikke vente og går umerkelig videre Men nuet griper jeg, gang etter gang Angeren over dårlige valg kan jeg leve med Den er som en bølge langs en hvit strand Setter merker i sanden som hviskes ut igjen og igjen Jeg er nok her en stund til Hva tiden gjør inne i nuet vet bare øyeblikkets sjelelige fokus, ikke fornuften ikke tankene Hullet i virkeligheten er som et gapende sår som sender livet i avgrunnen Livet holder meg fast i et grep Drømmer er virkeligheten kjørt baklengs
Stadig saktere
Stadig saktere nærmere søvnen. Dypt i oppmerksomhetens gåte speiler en flik av sjelen seg i en dyp kilde, et støvkorn som danser på solstråler Sirkelen brytes - å få øye på noe annet enn fraværet av meningsfullhet vakuumet er en sterkere skygge En luftballong som driver alt liv vekk forstyrrer elementene Gjør realiteten uklar Den utmattende trettheten Et nytteløst Strev etter å fylle et tomrom Snart kommer morgenen Når lyset bryter opp mørket stadig saktere nærmere søvnen Ingen vet hva søvnen rommer
Se seg tilbake se
Se seg tilbake se tilbake i livet det samme treet jeg høster fra, gjennom livet De samme grenene de oransje grønne fruktene Roten står urørt De sterkeste grenene vokser seg synligere, de andre grenene visnet og falt av. Glemt og i det stille. Når jeg ser tilbake, ser jeg mitt eget livstre Sterkt. Ukuelig. Og til denne dag røttene delvis i vannet Dypt ned i kildens uutgrunnelighet Og det er der fortsatt I det stille. Alltid
Livet er øyeblikket
Livet er øyeblikket Livet er øyeblikket, øyeblikket fyller livet med intens energi. Hvert øyeblikk, hvert sekund på dagen, natten. Alltid Aldri for mye men mer enn nok til evig forvandling. Stenene langs stranden slipes av vannet .Nye former. Farger. Øyeblikkets umettelige nysgjerrighet bringer det over i det neste.
Magien
Magien Magien blekner i eget gjenskinn Rungende malm i en forlatt gruve Det som var spirituelt et øyeblikk forvandles til et grått, halvmørkt rom Et haleheng av gråtoner Filmen var slutt. Lerretet lyste blendende hvitt. Og jeg ville finne utgangen ut i natten. Lette. Fanget. Endte opp i et hjørne bak sittetribunen. Ved et forheng. Mørket og Uvissheten inngav følelsen av å være bundet i forvirringen i et splittet øyeblikk. Lerretet skinte stadig sterkere. Oppvåkningen Jeg tok buss fra stasjonen Det var mørkt. Svært mørkt. Gatelysene sluknet. Alt var dekket av snø. Bussen stoppet. Jeg var alene. Spurte hvorfor bussen ikke gikk. Han sa: Jeg finner ikke fram. Kunne se de forventningsfulle utelysene på barndomshjemmet noen hundre meter unna. Besjelingens vesen fyller lyset, mørket, gråheten. Ingen er lenger i barndomshjemmet Kun et ekko av minner.
HVA
Hva Macbeth gjør
Hva Macbeth gjør Det forutanede varslet må ha kommet for lenge siden Det skjedde med Domingo, meeto skandalene, han sang Macbeth og så forsvant han fra the met Netrebko, glødende Putinsympatier, sang Lady Macbeth på La Scala og i ly av krigen i Ukraina forsvant hun fra scenene i Europa og Amerika. Begge ble offer for sin grenseløse ambisjon. Shakespeare legitimerer kongemordet som en vei til makt, en graverende sterk konflikt. Det okkulte naturstridige i Shakespeare må ha skapt en ubevisst ramme. Kanskje hadde varselet og forutanelsene rett
Det ser ikke lyst ut
Det ser ikke lyst ut Mørket trenger seg gjennom hverdagen og inn i de kjente vanene Mørket trenger gjennom sollyset og skaper et grått teppe av tvil og usikkerhet om alt som er skapt Beskjeden fra formiddagen kvelden natten og morgengryet er det samme Igjen og igjen og verden går ikke framover Istedet vendes blikkene innover og forteller om savnet. Det ser ikke lyst ut men vi holder stand en stund til og skuer ut mot horisonten og følger dagens rytmiske gang Og vi står på perongen i Mariupol, ved minnesmerket over Babi Jar, i Kviv, på den røde plass I skyggen av historien ser det ikke lyst ut. Men vi er fortsatt her, klamrer oss til livet og priser øyeblikket. Sammen er vi her, i en umulig forening
Webmaster Sverre Nystad