Børre Husebye

Poesibloggen

av Børre H. Husebye

Instinktets visshet

Instinktets visshet
Slår mot veggen
Knærne overkroppen hodet armene 
Som en usynlig slegge 
En hard nådeløs kraft
Verden raser ikke sammen og solen slukner ikke vindens nav har samme retning
Det som var virkeligheten for et øyeblikk siden 
har skiftet farge vinkel landskap
likheten skjuler en forskjell, en ny kjerne 
Det som ikke ble sett 
ligger i landskapet som en knaus
Godt synlig. 
Realiteten, ikke drømmen

Jeg er nok her en stund til

Jeg er nok her en stund til
Tiden kan ikke vente og går umerkelig videre
Men nuet griper jeg, gang etter gang
Angeren over dårlige valg kan jeg leve med
Den er som en bølge langs en hvit strand
Setter merker i sanden som hviskes ut igjen og igjen

Jeg er nok her en stund til
Hva tiden gjør inne i nuet vet bare øyeblikkets sjelelige fokus, ikke fornuften ikke tankene
Hullet i virkeligheten er som et gapende sår som sender livet i avgrunnen 
Livet holder meg fast i et grep
 
Drømmer er virkeligheten kjørt baklengs

Stadig saktere

Stadig saktere nærmere søvnen.
Dypt i oppmerksomhetens gåte
speiler en flik av sjelen seg i  en dyp kilde, 
et støvkorn som danser på solstråler

Sirkelen brytes - å få øye på noe annet enn fraværet av meningsfullhet 
vakuumet er en sterkere skygge
En luftballong som driver alt liv vekk forstyrrer elementene
Gjør realiteten uklar

Den utmattende trettheten 
Et nytteløst Strev etter å fylle
 et tomrom
Snart kommer morgenen 
Når lyset bryter opp mørket 
stadig saktere nærmere søvnen 
Ingen vet hva søvnen rommer

Se seg tilbake se

Se seg tilbake se tilbake i livet
det samme treet jeg høster fra, gjennom livet De samme grenene de oransje grønne fruktene 
Roten står urørt
De sterkeste grenene vokser seg synligere, de andre grenene visnet  og falt av. 
Glemt og i det stille. 

Når jeg ser tilbake, ser jeg mitt eget livstre
Sterkt. Ukuelig. Og til denne dag
røttene delvis i vannet
Dypt ned i kildens uutgrunnelighet 

Og det er der fortsatt 
I det stille. 
Alltid

Livet er øyeblikket

Livet er øyeblikket
Livet er øyeblikket, øyeblikket fyller livet med intens energi. Hvert øyeblikk, hvert sekund på dagen, natten. Alltid

Aldri for mye men mer enn nok til evig forvandling. Stenene langs stranden slipes av vannet .Nye former. Farger.

Øyeblikkets umettelige nysgjerrighet bringer det over i det neste.


Magien

Magien 
Magien blekner i eget gjenskinn
Rungende malm i en forlatt gruve
Det som var spirituelt et øyeblikk
forvandles til et grått, halvmørkt rom
Et haleheng av gråtoner 

Filmen var slutt. Lerretet lyste blendende hvitt. Og jeg ville finne utgangen ut i natten.  Lette. Fanget. Endte opp i et hjørne bak sittetribunen. Ved et forheng.  Mørket og Uvissheten inngav følelsen av å være bundet i forvirringen i et splittet øyeblikk. Lerretet skinte stadig sterkere. 
Oppvåkningen 

Jeg tok buss fra stasjonen
Det var mørkt. Svært mørkt. Gatelysene sluknet. Alt var dekket av snø.  Bussen stoppet. Jeg var alene. Spurte hvorfor bussen ikke gikk. Han sa: Jeg finner ikke fram. 
Kunne se de forventningsfulle utelysene på barndomshjemmet noen hundre meter unna. 
Besjelingens vesen fyller lyset, mørket, gråheten. 
Ingen er lenger i barndomshjemmet 
Kun et ekko av minner.

HVA

Hva Macbeth gjør

Hva Macbeth gjør
Det forutanede varslet må ha kommet  for lenge siden
Det skjedde med Domingo, meeto skandalene, han sang Macbeth og så forsvant han fra the met
Netrebko, glødende Putinsympatier, sang Lady Macbeth på La Scala og i ly av krigen i Ukraina forsvant hun fra scenene i Europa og Amerika. 
Begge ble offer for sin grenseløse ambisjon. 
Shakespeare legitimerer kongemordet som en vei til makt, en graverende sterk konflikt. 
Det okkulte naturstridige i Shakespeare må ha skapt en ubevisst ramme. Kanskje hadde varselet og forutanelsene rett

Det ser ikke lyst ut

Det ser ikke lyst ut
Mørket trenger seg gjennom hverdagen og inn i de kjente vanene 

Mørket trenger gjennom sollyset og skaper et grått teppe av tvil og usikkerhet om alt som er skapt
Beskjeden fra formiddagen kvelden natten og morgengryet er det samme
Igjen og igjen og verden går ikke framover
Istedet vendes blikkene innover og forteller om savnet. 

Det ser ikke lyst ut men vi holder stand en stund til og skuer ut mot horisonten og følger dagens rytmiske gang
Og vi står på perongen i Mariupol, ved minnesmerket over Babi Jar, i Kviv, på den røde plass 
I skyggen av historien ser det ikke lyst ut. 
Men vi er fortsatt her, klamrer oss til livet 
og priser øyeblikket. 
Sammen er vi her, i en umulig forening

Webmaster Sverre Nystad