Bokanmeldelsen står på side 90 i St. Olav magasin. Lenke under her

Tom Egil Hverven som er bokansvarlig i Klassekampen, skriver åpent om egne livserfaringer og gudsbilder i Å lese etter troen. Skissene kombineres med solide analyser av sentrale skjønnlitterære tekster. Den personlige vinklingen skaper litterær sakprosa. Budskapet er at det man ikke vet eller gjør forsøk på å forstå, tvinges man til å erfare. Mennesker føler seg fort nakne når uventede ting skjer. Å forstå livshendelser i en kontekst etterstreber vi alle. Det er vel anvendt tid å lese om hvordan gudsbilder dannes.

Kjærlighet er drivkraften i Å lese etter troen. Å lete etter glimt av Gud er for mange et daglig prosjekt. En arbeidsoppgave for Hverven var å lete etter fremstillinger av Gud i samtidstekster av Jon Fosse, Knausgård, Dag Solstad og Svein Ellingsen. Å lete i kulturtekster etter troen på Gud, blir som å prøve å finne rester etter Noahs ark. Derimot treffer boken lesere som interesserer seg for hvordan det fortelles om religion i skjønnlitteratur. Subtile endringer i innholdet over tid tegnes. Boken følger opp Å lese etter familien, en erkjennelse av familieliv og skildring fra samtidslitteraturen.

Forestillinger om Gud har sitt opphav i barndomsminner og preger senere opplevelser i forhold til Gud. Gud er et relasjonsobjekt, sett med religionspsykologiske briller. Gudsbilder oppstår i forhold til foreldre, besteforeldre og andre viktige voksne i barne- og ungdomsår. Fortelleren stopper ved lyrikeren Paal-Helge Haugens diktsamling Steingjerde. Titteldiktet er en metafor for et forbindelsesledd gjennom årtier. Et steingjerde er varmt nok å sitte på i ettermiddagssolen for en aldrende forteller og bærer det som var tungt å sitte på i barne-og ungdomsår. Ved tilbakeblikk på sin pietistisk pregede ungdomstid fanger fortelleren inn det viktige som skjedde på veien til å bli litteraturkritiker, krisene han gjennomgikk og en forløsende behandling på Vinderen psykiatriske klinikk. Terapi betyr snakkekur, å snakke seg frisk. Terapeuten i Å lese etter troen er litteraturen. Å tro på Gud lærte fortelleren av fire kvinner som sto ham nærmest; mor, bestemor, ungdomskjæreste og ektefelle. Hvordan påvirket relasjonen til dem gudsbildet? Han var oppdratt av sin mor som lærte ham at Gud var felleskap og trakk han inn i de troendes forsamling.

Teologistudenten på MF avbrøt imidlertid studiene. Hvorfor? Gudsbildet ble endret, en reaksjon på noe? Antydningsvis siterer fortelleren Fjord, en skolegutt i Dag Solstads Roman 1987, som kom til at han ikke trodde på Gud: «og kunne han godt legge til, heller likte han ikke stilen og omgangstonen blant de troende.» Hvervens retoriske evner kommer fram i patosfylte tekstutdrag. Fosses Septologi skildrer Asle som savner kjæresten han ikke fikk barn med: «Tekstens drivkraft er bearbeiding av sorg, den får Asles tanker til å kverne og gå. Romanen er resultatet.» I sin bok konkluderer Hverven at religion og kunst er likeverdige veier til Gud. Men da bestemoren døde, oppdaget fortelleren at han tydde til salmer av Svein Ellingsen. Salmer er den erfarte bibel. I kristen salmetradisjon har ikke døden siste ordet. Gudsbildet styrkes.

Er boken godt skrevet? Hverven beskriver minner som tablåer. Det ligner debutanter som beskriver scener detaljert, istedenfor å beskrive en person med et par typiske kjennetegn og nevne noe atypisk hovedpersonen gjør, som lar leseren gjenkjenne typen. Tablåer gir en skjult dobbelthet fordi følelser sjelden lar seg skubbe unna. Fortelleren kunne vært med som handlende i skildringen av avmakten og raseriet han følte da barna var små, så vel som i gleden. Dynamisk ville fortellingen blitt og ikke basert på private faktaopplysninger.

Boken avslutter med påstanden at å skrive fiksjon basert på egne oppfaringer er å bringe fram et offer, slik som forfattere bærer fram noe til fellesskapet. Mange kan oppleve at å gå til skrifte er å bære fram et personlig offer. Man setter ord på tause livserfaringer, får syndsforlatelse og gudsbildet blir justert.