Tips til lese- og skriveopplæringen

Åsne Midtbø Aas

Åsne Midtbø Aas

Dysleksihåndboka for lærere

Universitetsforlaget

186 sider

Dysleksihåndboka for lærere er tenkt brukt både på individnivå (med å løfte presset av læreres skuldre) og på organisasjonsnivå, men lykkes best som en håndbok i digitale hjelpemidler for elever.

Forfatteren som har tatt på seg å skrive om dette følelsesladde emnet på en kunnskapsrik måte er Åsne Midtbø Aas, kjent som spesialpedagogisk rådgiver ved Dysleksi Norge. Ved tidlig utredning og hjelp og støtte fra familie og skole kan unge gå tryggere den 12-årige skolen i møte. Dysleksihåndboka for lærere er vinklet til lærere og forfatteren har selv lærererfaring fra skolen. Diagnosen dysleksi er en spesifikk lese- og skrivevanske. På et personlig plan dreier dysleksi seg om smertefulle erfaringer i møte med tekster. For foreldre handler dysleksi om bekymring, samtidig som mange timer blir brukt på leksehjelp. For lærere dreier det seg om IOP (individuell opplæringsplan) og lage tilpasset undervisning. Forfatteren vektlegger det auditives betydning i et fag, men fremstillingen lider under en mangel på taktile strategier som dyslektikere kan bruke for å beherske utfordringen.

Hovedbudskapet er at for å få dyslektiske elever til å bli motiverte, bør en lærer forlate det hun kaller en «skjerp deg pedagogikk». Det pedagogiske hovedpoenget er at en lærer bør endre seg og ta i bruk den instrumentelle pedagogikken. Bokens store pre er at halve boken tar for seg digitale verktøy til instrumentell bruk i undervisningen. Innholdet i boken er strukturert i tre hovedtema:Boken starter med et personlig forord hvor Aas deler av egne erfaringer på en sterkt personlig måte – for hennes sønn har dysleksi. De første 50 sidene inneholder vesentlig informasjon om hva dysleksi er og hva som virker i opplæringen. For eksempel er rim og regler og fellessang et godt pedagogisk hjelpemiddel. Aas formidler detaljert kunnskap om hvordan man kan oppdage dysleksi tidlig og skiller mellom forskjeller på andre lærevansker som ADHD eller dyskalkuli. Boken har flere kapitler om individuell opplæringsplan (IOP), noe erfarne lærere har kjennskap til. Håndboken har også et lite kapittel om systemplanet i skolen. Det fungerer som en appell til skoleledere om å legge til rette for dysleksivennlig skole.

Målgruppen er lærerstudenter, lærere, skoleledere og kommunepolitikere. Jeg startet med den første gruppen og spurte en lærerstudent på norsk 5-10 i Trondheim: «Hvilken bok om dysleksi bruker dere på norsklærerutdanningen?» Svaret var at de hadde fagdager, der det kom ressurspersoner utenfra som foreleste om ulike tema. Norskstudentene fikk høre om dysleksi og lærevansker generelt, men hadde ingen bok på pensum om dysleksi. Så Dysleksihåndboka for lærere vil egne seg på pensumlister.  Med det i bakhodet henvendte jeg meg til en rådgiver på en videregående skole med spørsmålet: « Hva ble brukt på din utdanning»?  Rådgiveren bekreftet at på master hadde de ikke en bok om dysleksi, men fremhevet at spesialpedagoger lærte mer om det. Disse to skissene av mangel på dysleksilærebok i utdanning, er noe Åsne Midtbø Aas vil fylle ut med sin håndbok.

Emnet spesialpedagogikk og individuell tilpasning og læringssituasjon er de viktigste verktøyene man har i møte med dyslektikere. Min aha-opplevelse i lesningen av boken var at jeg som lærer ikke er alene i undervisningsplanleggingen og tilrettelegging av en læringssituasjon. Det jeg har tenkt på i etterkant var de gode tipsene om digitale hjelpemidler, selv om disse er tidsbestemte og nettsider endres. Et eksempel er flere henvisninger til ulike programmer for å lære touch.  Jeg testet nettsiden og tok touchmetoden i bruk i norskopplæringen på yrkesfag. Mange elever skriver med to fingre på tastaturet, så det er et kjærkomment avbrekk i undervisningen å trene på touch etter gode dataprogram. Det er nyttig for elever med dysleksi eller de som har særskilt norskopplæring som snart skal ut i praksis (for eksempel apotektekniker). Jeg tenkte i etterkant av å ha lest boken at forfatteren og forlaget har gjort en formidabel jobb med å finne alle relevante dataprogram til støtte for dyslektikere, samtidig som referanser virker korrekte.

Språket i Dysleksihåndboka er preget av informasjonstetthet. Virkningen av det er at denne leseren bladde frem og tilbake og leste etter interesse, uten tanke på å lese kronologisk, nettopp slik man leser en håndbok. Svakheten i en håndbok kan være at kapitler kan oversees fordi det ikke fenger leseren i øyeblikket. Samtidig blir sammenhengen mellom emnene for løse, ja, boken virker firedelt. Det virker som om forfatteren har påvirket eget innhold med en bokide basert på egen dyrebare erfaring og arbeid, og så har forlaget endret eller lagt til flere elementer med tanke på kommersialiseringen.

Norsklæreren nr. 1-2022

Leave a Reply