Knut Lundby er kjent for mange som en innsiktsfull akademiker og nå etter hvert professor emeritus i medievitenskap ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo. Personlig husker jeg ham best fra tiden da han var leder av Oslo bispedømmeråd (2006 – 2009). Som religionslærer for to klasser på videregående skole er jeg stadig på jakt etter nye innfallsvinkler til å forstå forholdet mellom religion og samfunn. Det var derfor med stor interesse jeg åpnet hans nye bok: Religion i medienes grep. Medialisering i Norge. Mitt anliggende var om boken kunne gi religionslærere rykende ferske forskningsfunn som kan interessere ungdommer?

Det første jeg fant var en historisk utvikling som godt voksne lærere husker, nemlig tiden da media ble omtalt som massekommunikasjon. Det var noe mer upersonlig, som foregikk der ute, hvor vi kunne ha en (nødvendig) distanse. I dag er ordet nettverkskommunikasjon, noe enhver elev kjenner til, både som positivt («Jeg kan sende klassekameraten en melding») og som negativt (en klagende stønning ytret av en elev for noen år siden: «Å, jeg hater sosiale media!») Denne tosidigheten har også gått igjen i samfunnsdiskursen med bøker og TED-talks om hvordan ta pause fra og legge vekk sosiale media, for en stakket stund eller på lang sikt. Bokens pre er at historien som dekkes er de siste 50 år, som vil si bare over et par generasjoners forløp. Så kort historie er lett å forholde seg til, enten fordi man som lærer husker det selv, eller for ungdommer som kan se for seg samfunnet da (beste-)foreldrene vokste opp.

Fra et religionslærers ståsted er det interessant hvordan media og da særskilt TV og aviser formidler informasjon om religion. Mange er det, som har erfaring eller kunnskap om en sak, som når de leser om det i avisen har tenkt at dette er ikke hele bildet.  Allerede tittelen på boken; Religion i medienes grep setter ord på det og bokentar for seg hvordan en spesiell vinkling kan skje. Lundby påpeker at konfliktfulle nyheter i media ofte formildes direkte i klasserommet. Tja. Heldigvis har religionsfaget et egnet fagbegrep for å kunne omtale en slik vinkling i media om en religion, religiøs gruppe eller et kirkesamfunn og det er begrepet utenfraperspektiv. Det perspektivet på religion er tilgjengelig for alle – som ikke deler den omtalte religionens tro. Å se noe utenfra, gjør det lettere å se noe i et kritisk lys. Så en dokumentar om for eksempel et kirkesamfunn kan både gi et innenfraperspektiv ved at det gjengir et medlems tanker og følelser om kirkesamfunnet. Samtidig som det gir nødvendigvis et utenfraperspektiv i TV-dokumentaren. Vi seere ser det hele utenfra på en TV-skjerm, enten hjemme i stua eller i klasserommet. Dokumentaren kan ofte ligge åpent tilgjengelig for alle på nettet i lang tid etterpå.  Som Lundby selv skriver: «Individuell religiøsitet har mange kilder og tar ulike former» (Lundby 2002, s. 12). Nettopp det fenomenet gjør at religion egner seg for konfliktfull skildring i media, hvor media legger vekt på å vekke mottakerne med nyhetens interesse.

Fagbegrepet medialisering vil si hvordan det fortelles om religion i skolen, i aviser, i dokumentarer og TV-serier (den nye kioskromanen).  Boken belyser godt hvordan innholdet i religionsformidlingen endrer seg over tid.  Lundby har også samlet forskningsdata som viser hvordan religionsstoffets fanges opp blant folk. Nyhetsmedienes dekning av islam er for eksempel ofte konfliktorientert.  Lundby viser til skoleforskning om hvordan underholdningsserien «På tro og Are» ble brukt i undervisningen. Det gjorde at det underholdende aspektet ble fremhevet på bekostning av som læreinnhold om islam. Forskere fant at muslimske elever ikke kunne seg igjen i en slik undervisning, samtidig som andre knapt skjønte hva religion er.  Med andre ord Religion i medienes grep gir en større forståelse for hva som virker og på hvilken måte. Samtidig inneholder kapitlet mange tips til TV-serier som man kan strømme i klasserommet, når læreren er bevisst på hvordan det fortelles om religion i den serien eller dokumentaren.

Religion i medienes grep er pedagogisk oppbygd. Strukturen kan minne om en doktorgrad med en kappe (en rammefortelling med en konklusjon) med et oppspill til religion i medienes grep. Deretter kommer en kronologisk analyse religion og samfunn og media av hvert tiår fra 1970. Til tross for de ulike kapitlenes fengende titler, lider hvert kapittel under vel overlessede historiske data. Et eksempel er kapitlet om tidsbildet fra 2016-2020 med tittelen: «Nasjonalisme, klimabrann og – korona».  En slik setning hadde ikke fått passere norsklærerens røde penn om det hadde stått i en norsk stil på vg3, til det er det er for mange forskjellige språklige bilder i setningen. Man kan bli helt vassen i blikket og surrete i hodet av å lese en slik setning. Derimot er det pedagogisk at boken deler mediebildet opp i tiår. Det gjør det lettere for en leser å gå til det som interesserer. Kapitlene har fått titler bygget på det lyriske virkemidlet bokstavrim (allitterasjon). Tiåret 2005-2015 har tittelen «Likes og likebehandling». Årene 2016-2020 har den fengende tittelen «Plattform og populisme». Bokstavrim i titler hjelper til med å visualisere historiske fakta og er et godt pedagogisk virkemiddel for å huske innholdet.

For å konkludere: Svaret er ja på mitt spørsmål om boken kan gi religionslærere ny informasjon som kan interessere religionselever.  Forholdet mellom religion og samfunn er komplekst i den nye mediehverdagen. Etermedia og pressen har de siste 50 årene forsterket religion som samtaleemne i de tusen hjem og klasserom. Derfor avslutter jeg denne bokomtalen ved å la Knut Lundby selv komme til orde med sin sammenfatning av denne kompleksiteten i et utdrag fra boken (som forlaget har gitt tillatelse til å trykke).

«Kompleksitet og sammensatte svar

Hvordan har medieutviklingen preget religions offentlige «ansikt» i Norge siden 1970? Det var spørsmålet jeg ville finne svar på. Litt mer presist: Hvordan har framstillingen og forståelsen av religion i offentligheten endret seg i ulike faser av mediehistorien gjennom disse femti årene? Jeg har søkt svar i tre trinn: Først, hvordan kan disse endringene i medieformidlingen om religion beskrives? Dernest, hvordan har forskjellige medier vært med og formatere bildet av religion i offentligheten? Endelig, hvordan har formateringene over tid spilt tilbake på religiøse miljøer og religionens rolle i samfunnet gjennom medialisering av religion?

Svaret på det første spørsmålet kan kort sammenfattes slik: Religion formidles i flere medieformer og på flere plattformer, men med mindre autoritet og i konkurranse med et økende antall andre stemmer. Religion er blitt mer synlig i den sekulære medieoffentligheten, men også mer omstridt.

Svaret på det andre spørsmålet er grovt tegnet: Avisene har vist stadig mer aktiv redigering og prioritering av sitt stoff om religion og vært tilsvarende mindre lojale til religiøse organisasjoner. I radio og fjernsyn har formateringen av religion blitt stadig mer preget av konkurransen med andre kanaler om lyttere og seere. I nye digitale medier er formateringsmulighetene enda større. Formatert på egne premisser, er religion henvist til egne avlukker på nettet. På brede nettsteder kan religion heller bli formatert karikert og kritisk.

Det tredje spørsmålet krever et litt lengre svar. Medialisert religion beror, ved siden av det medieformidlede og formaterte innholdet, på de sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle omgivelsene som mediene virker i. Derfor har jeg for hver tidsperiode trukket fram det internasjonale og nasjonale tidsbildet, og beskrevet det religiøse landskapet i disse årene.

Hovedvekten er likevel på medieutviklingen i perioden. Moderne samfunn er komplekse, vevet inn i global avhengighet av hverandre, noe koronakrisen til fulle har vist. Kulturell kompleksitet er både normalt og vanlig, men har økt i Norge gjennom de undersøkte femti årene. Endringer drives fram gradvis, eller ved at brå hendinger og brudd langs opptrukne stier gir ny kurs. Terrorangrepene «9/11» er et markert eksempel på det siste, den gradvise framveksten av det flerkulturelle Norge på det første.

Medialisering innebærer økende kompleksitet i de kommunikative omgivelsene til de forskjellige delene av samfunnet. Digitale medier, digitale nettverk, «datafiseringen» av samfunnet og den nye overvåkingskapitalismen har skjerpet den medialiserte kompleksiteten. Internett er ikke bare et kommunikasjonsnettverk, men også et kontrollnettverk. Den allmenne medialiseringen underbygger religiøs kompleksitet. Religionssosiologen Inger Furseth argumenterer for at «religiøs kompleksitet» fanger opp motstridende tendenser på ulike nivåer. Økt sekularisering på individnivå kan gå sammen med økt synlighet om religion i offentligheten – i politikken, i sivilsamfunnet og i mediene. En større nordisk studie avdekket religiøskompleksitet i mediene – og at mediene bidro til religiøs kompleksitet.

I medialiseringen av religion forenes disse to kreftene, religiøs kompleksitet og allmenn medialisering. To eksempler har vært tatt fram fra kapittel til kapittel i boka. Radioandaktene er blitt endret gjennom gradvis medialisert tilpasning til stadig mer sekulære omgivelser. Den medialiserte fortegningen av islam i avisene har derimot økt etter ytre, brå endringer, både med topper i muslimsk innvandring til Norge og med jihadistiske terrorangrep» (Lundby 2021, s. 218-221).