At samene bærer sitt hjem i sine hjerter, er poetens Áillohaš ytring om urfolkets dyrekjøpte visdom. Det er et resultat av at samene og minoriteter både er norske statsborgere og samtidig medborgere i et minoritetsspråklig felleskap. Antologien Urfolk og nasjonale minoriteter i skole og lærerutdanning (2020) har lyttet til urfolkets og nasjonale minoriteters språklige, politiske og religiøse historie. Med en vennlig hånd gir redaktørene Bengt-Ove Andreassen og Torjer Olsen, som er professorer i samisk og pedagogikk ved UiT, pedagogiske tips om muligheter og utfordringer i undervisningen.

I fagfornyelsen, LK 20, er urfolk og nasjonale minoriteter en del av læreplanens overordnede del. Det er alle læreres ansvar å formidle kunnskap om deres kultur, religion og språk. For ungdomsskolen er det et kompetansemål i fagene KRLE og samfunnsfag. Underlig nok er det ikke et eget kompetansemål i norsk på videregående. Etter min mening burde det ha vært det, for den samiske kulturarven er en del av vår kulturarv.

Skoleverket har historisk hatt en sentral rolle for å fremme norsk politikk. Samene og nasjonale minoriteter har lidd mye gjennom koloniserings- og fornorskningspolitikken. Imidlertid skjedde et hamskifte på 1980-tallet med Alta-Kautokeino-utbyggingen, da unge miljøvernaktivister dro fra hele landet oppover til Finnmark og deltok i sivile ulydighetsaksjoner for å hindre utbyggingen. Det forårsaket at opinionen snudde i favør av samene og Sametinget ble opprettet i 1989.  Det samiske læreplanverket ble innført med læreplanen LK97 og LK06 hadde samisk som kompetansemål i norskfaget. Samefolkets dag 6. februar har blitt feiret på mange skoler siden da, flagg er tegnet og joik sunget. Det har vært med på å befeste i befolkningen samenes «nasjonaldag».

Bidragsytere i antologien er kjente navn fra akademia: Hilde Sollid skriver om Kvener/norskfinner i Norge, Vidar Fagerheim Kalsås skriver om Rom i Norge og Romanifolket/taterne og Thomas Daltvedt Slettebø skriver om Skogfinner i Norge. En ulempe ved en antologi er at det ikke er en fortellerstemme som formidler noe han brenner for. Ulike stemmer gir forskjellige leseropplevelser. Kapitlet om jødedom fremstår som kjent kunnskap – i alle fall for religionslærere som har et velfylt bibliotek. De fleste henvisningene i kapitlet var til bøker jeg allerede hadde lest, men kapitlet egner seg for studenter og lærere som ikke har religion som fag. Generelt er det et pluss ved en antologi at leseren kan slå opp det som interesserer. Selv fant jeg at kapitlet om romanifolket/taterne var godt skrevet på nynorsk og lengden passet perfekt til ettermiddagskaffen på balkongen. 

Nå når fagfornyelsen rulles ut i skolen er Urfolk og nasjonale minoriteter nyttig for alle som er interessert i samisk kultur, religion og språk. Et av de nye kompetansemålene i religion er: «å gjøre rede for og analysere religion og livssyn i et majoritets-, minoritets- og urfolksperspektiv med vekt på Sápmi/Sábme/Saepmie og Norge. Forfatterne av antologien er svært dyktige til å beskrive multikulturalismens ulike fasetter og forskjeller mellom gruppene av ulik etnisk og kulturell opprinnelse. Små skisser av romanifolkets/taternes historie blir tegnet sammen med de fastboende samfunn.

Heldigvis har religion og etikkfaget et kompetansemål på vg3 som berører det kontekstuelle: «å utforske og drøfte hvordan religion inngår i historiske endringsprosesser globalt og nasjonalt”. Det er interessant både for lærere som har levd en tid og husker hvordan samfunnsdiskursen endrer seg, og for elever som erfarer at endringer går raskt i dagens digitale samfunn. Allerede psykologen Urie Bronfenbrenner kritiserte vestlig psykologis vektlegging på individet alene og skisserte en utviklingsøkologisk modell, der sosial kontekst var vesentlig. Poenget er at man må ikke glemme at individet står i en større sosial kontekst, som etter familien, er barnehager, skoler og institusjoner i samfunnet, aviser og etermedia. Antologien skaper en større forståelse for dette sosiale rommet, rik som den er på fakta om identitetsmangfold. Det gjør at man som lærer kan kjøre debatt i klasserommet etter å ha undervist om samisk eller nasjonale minoriteter, fordi man er oppdatert på det nyeste på fagfeltet. «Vi bærer vårt hjem i vårt hjerte» oppsummerte Áillohaš endringsprosesser for samene.  I koronaens tid har sosiale endringsprosesser en relevans for mange. Urfolk og nasjonale minoriteter formidler at man kan lære av historien for å forhindre at det skal gjenta seg. Slik kan verket om urfolk og nasjonale minoriteter i Norge både gi aktuell kunnskap og være med å prege en ny generasjons holdninger.