Himmel og hav

Biskopembetet i Oslo er tradisjonelt sett en maktposisjon. I rekken av mannlige biskoper som har sittet på den, er Kari Veiteberg den 60. i rekkefølgen og attpåtil fyller hun 60 år i 2021. Det skulle borge for et godt plott i en bok. Eg hadde ikkje orka Gud utan Jesus er en samtalebok basert på journalist Sigri Sandbergs 6 samtaler med biskopen, og attpåtil tok Kari et isbad under julemøtet. Selv har jeg jobbet som prest i Den norske kirke og min nysgjerrighet ble vekket i bokens forord der Sandberg skrev at hun er prestedatter, men agnostiker.

Boken er komponert som en collage av ulike tekster, det er samtaler i koronaens tid iblandet avisintervjuer og Kristofers Schaus bok om gravferd, alle lettere omskrevet av Sandberg. Forfatteren tegner et bilde av Kari Veiteberg som så myk at det kommer frem at hun på spørsmålene lett kunne ha svart annerledes en annen dag. Om sine mange spørsmål om Gud og tro oppsummerer forfatteren: «Ho har svart tydeleg på nokre, utydeleg og med dikt på andre». Der svarene er tydelige fremstår boken som en Pontoppidan med spørsmål og svar på: «Kva med helvetet?» Svaret hennes er klassisk med livets to utganger, samtidig som hun i neste setning ytrer at hun ikke vektlegger det så mye. Slike tosidige uttalelser gjør det vanskelig for journalisten å knytte sammen alle de løse trådene. Veiteberg formidler innenfraperspektivet: «Tro er noe som oppstår og kommer inn og er mellom oss nå». Sandberg har et utenfra-perspektiv i forhold til tro, samtidig som hun hevder: «Ho liknar mor mi». Det tolker jeg slik at en overføring i psykologisk forstand var på plass og at et indre drama drev intervjuene fremover: «Dette at ho er så sliten etter alle møta … Kanskje det var nett denne innrømminga som får meg til å vilje møte henne att.» Det er bokens styrke og gjør boken til en page turner. Parateksten gir signaler til leseren om at en agnostikers standpunkt er vagt og utydelig. Forfatteren har en tvil i seg og en søken som kommer frem gjennom måten Veiteberg blir referert: «Kirken er et trosfellesskap og ikke et meningsfellesskap». Det er imidlertid en samfunnsengasjert biskop som trer frem over boksidene. En som har hjerte for Bymisjonens visjon om at det er rom for alle. En som kl. 03.00 midt på natta, selv i regnvær, kunne gå for å holde andakt for nigerianske prostituerte, for deretter å gå hjem til sin nyoppredde seng, mens de prostituerte jentene gikk for å selge sex.

Gårsdagen gir farge til dagen i dag. For Kari Veiteberg var en dag som 5-åring svært betydningsfull. Det var regn i lufta, glatte svaberg og det var salt i havet foran det solgule huset hun bodde i. En jente hun kjente dyttet bort i henne der hun satt på svaberget og Kari falt uti sjøen. Der og da, mens hun kavet, tok hun de første svømmetak. Hun la på svøm og kjente en enorm glede over å håndtere det. Den dagen er langt tilbake nå, men sammen med journalist Sigri Sandberg har hun sett tilbake på de første svømmetakene og sporene hun har gått igjennom livet. Det har blitt en bok som belyser viktige hendelser som guidet Kari Veiteberg til å bli den personen hun er i dag. Biskopens liv er alt annet enn A4. Det mest iøynefallende er allikevel hvordan barndommens morgener, badet som de var i lys under en åpen himmel på Stord, fremdeles kaster lys over troen til Kari Veiteberg.

Eg hadde ikkje orka Gud utan Jesus fremhever Veitebergs høye offentlig profil som ung prest i Trondheim, omtalt i Adresseavisen flere ganger. En gang ble hun syk mens hun holdt en vielse i Leira kapell. Gravid som hun var, kjente hun det renne varmt blod og vann nedover lårene under prestekjolen. Vann som trenger fram, kan både være en fiende og en venn. Det var som en øyeåpner for viktige livssykluser. Hun forsto at å være en offentlig person utfordrer en på mange plan og at hun trengte å skjerme seg på en annen og bedre måte. Som nyinnsatt biskop ytret Kari at hun ville være biskop i 7 år. Men det må bli 7 lange år om hun skal rekke å gjennomføre bispevisitaser i alle menigheter, noe hun liker aller best med jobben sin. Det er et kjennetegn ved Veiteberg at når hun forretter dåp løfter hun den fulle vannmuggen så høyt hun kan og lar dåpsvannet fosse ned i døpefonten. Lyden av vann formidler biskopens tro på at ritualer løfter deltakerne nærmere Gud. I dag som biskop har Veiteberg et stort apparat rundt seg, men kan fremdeles ved tanken på alle dagens gjøremål kjenne det knyte seg i magen. Den gode rammen hun har satt rundt seg selv er at hun tar pauser mellom møter og legger vekt på at møter ikke bør vare mer enn 45 minutter.

Boken omhandler en agnostikers møte med en kristen biskop. Intervjuene speiler intervjuerens syn på det Kari Veiteberg er opptatt av. Kort oppsummert: Det ble både himmel og hav. Sigri Sandberg, som har mest klimaorienterte bøker bak seg, lar derfor boken avslutte med skildringen av at biskopen tar seg et isbad på Sørenga i Oslo. Det er også avbildet på forsiden av boken, et bilde tatt den 5. desember 2020. Den nye trendy gulfargen på coveret forsterker at denne damen representerer noe nytt. Veiteberg kaster seg ut i sjøen og legger på svøm. Det er kaldt, men det gir henne en glede. Det kan sammenlignes med arbeidslivets utfordringer og velsignelser. Ringen er sluttet. Minnet om sin barndoms sjøbad vil biskop Kari Veiteberg bære med seg videre på veien videre gjennom (kirke-) årstidene.