SE EN SIKH!

Halldis Breidlid

2020
Sikher
Universitetsforlaget
294 sider

«Se, en mann med turban!», har nok mange tenkt når de ser en sikh på gata. Det er også flere av våre elever som ikke vet hva en sikh er, når de ser en mann eller kvinne med turban på hodet. Noen tror feilaktig at en sikh er en muslim. Den nye læreplanen for KRLE-faget inkluderer sikhismen som en av verdensreligionene som kan behandles enkeltvis eller i sammenheng. I god tid før høstens nye fagplaner trer i kraft har Halldis Breidlid skrevet en ny bok om Sikher (2020). Hun er universitetsdosent ved fakultet for lærerutdanning ved OsloMet. Boka er tenkt å dekke kunnskapshullet som elever eller lærer måtte ha om sikher. Etter endt religionsundervisning er noe av det elevene våre bør huske at en sikh, som betyr disippel, har 3 grunnpilarer; jobbe hardt og ærlig, huske Gud og dele med andre.

Disse elementene gjør at sikhismen fremstår som en tilpasningsdyktig religion med fokus på etikk. Vi øyner litt protestantisk arbeidsetikk. Det er nesten et litt luthersk, kalvinsk preg over det hele. Sikhene har da også i stor grad tilpasset seg det norske majoritetssamfunn.

Boken har to tematiske hovedspor. Det ene er en akademisk fremstilling av sikhenes 500 års religiøse og sekulære historie, mens det andre sporet er å formidle hvordan tradisjonshistorien innlemmes i hverdagslivet. Fortellerstemmen fungerer forskjellig i de to delene. Om sikhenes historie og den hellige teksten Adi Granth (kan oversettes til den første bok) blir det noe tunglest. Kapitlene er fylt med mye fagstoff med underoverskrifter av typen «Sikhfelleskapet endrer karakter gjennom brorskap, ritualer og symboler». Mer oppsamlende går det vel nesten ikke an at en setning blir i religionsfaget. Derimot er boka lettlest i den andre delen som tar for seg religionsutøvelse, for eksempel: «Turban som sikhsymbol». Uansett er boka Sikher en god hjelp for å forstå hva en sikh står for og hvorfor sikher har klart å bli godt integrert i majoritetssamfunnet.

Boken åpner med en scene fra en samling i gurdvaraen på Alnabru i Oslo og svarer på hva en sikh er og deres historie i Norge. Sikhisme som livsstil i dias pora er fyldig dekket og som jeg fant særlig interessant og som trolig også vil være matnyttig for våre elever.

Bokens komposisjon er pedagogisk med korte sceniske fortellinger som en intro til hvert kapittel. Disse gir et godt bilde av det erfarte religiøse livet og skaper et nyansert og varmt bilde av religionsutøverne. Disse case-ene er ideelle å bruke i religionsundervisningen til refleksjonsoppgaver av typen «Kaur bruker turban». Hvilket syn på hår har sikhene? Sammenlign med jødisk og islamsk syn på hår. I tilknytning til temaet kunne serien om «Hårete religioner. Sikhismen del 3 av 3» spilles fra Ekko – samfunnspodden NRK (13. april 2020). Slik sett er boken pedagogisk komponert, nesten på linje med en undervisningstime, der forfatteren kaster leseren rett inn i temaet med en case og som deretter følges opp av teori begrepsdefinisjoner. Bare refleksjon står igjen. Det må enhver leser selv gjøre, eller for så vidt en elev i en undervisningsøkt. For en som bærer turban er den åndelige og eksistensielle tolkningen at det er en krone på hodet. En krone var opprinnelig noe bare en keiser bar. Tanken er at disippelen kan vise litt av verdigheten til en konge og formidle at når man ser en mann med turban kan man få assosiasjoner til en konge: Der går en person som kan være til hjelp hvis noen skulle trenge det. Altså skal synet av en sikh minne en om kongelige verdier som medmenneskelighet, solidaritet med andre og respekt. Imidlertid starter det å hjelpe andre i konsentriske sirkler; først familien, så venner og til sist fremmede.

Boken går i dybden om sikhismens 10 menneskelige guruer (veiledere) og samlingen av den siste skriftlige guru som de følger i dag. Synet på bokens verdi kommer fram i daglig uttale av navnet på boken Sri Guru Grant Sahib. Guru-ji, hvor Ji tilføyes for å vise respekt. Guru-ji på sammen måte som en sikh kan si pappa-ji eller mamma-ji. Det viser at det er budskapet i boka Adi Granth som er det viktige, ikke bare teksten i seg selv. Hvis en annen forteller budskapet fra boka, er det like hellig og viktig, slik en hukam er, nemlig å ta et ord fra Adi Granth som en guddommelig ordre for dagen eller for ekteskapet. Det ligner den kristne mannakorn-tradisjonen der man tar et Guds ord og memorerer det. Slik formidles den levende guru. Det er vel anvendt tid å bruke noen ettermiddager på å lese Sikher. Målgruppen er lærere som skal undervise etter fagfornyelsen, studenter i religionsvitenskap og andre interesserte. Man får et godt innblikk i de 10 guruenes blodige historie, og hvordan den brukes til å grunngi etikken deres. Boken er fylt med aktuelle eksempler på hvordan sikher utøver sin tro i diasporaen.

Leave a Reply