Livsmestring i skolen Et relasjonelt perspektiv (2018) er Anne Sælebakkes andre bok om oppmerksomt nærvær, og den vil kunne bli en nyttig bok i lærerhverdagen. Her blir man inspirert til å øve litt hver dag for å komme bedre ut når man er i en stressende situasjon.

Boken er ment som et selvstudium for interesserte lærerstudenter og lærere. Oppfordringen er å la det bli et større rom mellom arbeid og hvile, mellom aktivitet og indre stillhet. Oppmerksomt nærvær setter grenser for hva som er viktig og hva som kan vente til senere. Slik fremstår øvelsene som det mest interessante i boken. Man kan på Sælebakkes nettside høre på lydfiler innlest i langsomt tempo. Metoden kan løsne fastlåste mønstre som eventuelt kan forårsake utbrenthet eller bremse farten i en depresjons nedoverbakke. Men når en lærer først er utbrent, trengs nok annen behandling, i tillegg til egentrening som denne boken legger opp til.

De amerikanske psykiaterne Segal, Teasdale og Williams arbeidet i gruppeterapi med deprimerte og gjorde mindfulness forskningsbasert og sekulær – til tross for at den oppsto i en buddhistisk kontekst. Allikevel bærer øvelsene i oppmerksomt nærvær fortsatt likhetstrekk med buddhistiske tradisjoner som buddhistmunkens teservering som kan ta 20 minutter. Øvelser som å spise en rosin med øynene, er å være oppmerksom på lukt, berøring, hvordan den føles, og aller sist hvordan den smaker. Den ble først brukt i gruppeterapi, men er nå tilgjengelig for alle som en kort videosnutt «Eating a Raisin, Mindfully» på internett.

Å gjøre oppmerksomt nærvær til en vane

Forfatteren bruker bilde for å forklare menneskers stadig skiftende oppmerksomhet: Det er som en valp som løper omkring. Man må stramme inn båndet når den piler av gårde på ferten av noe. På halsbåndet står det HEI. I akronymet står H for å huske her og nå. Det er å stoppe opp og bli klar over hva man bedriver med. E står for det som er. Poenget er å akseptere velvillig alle følelser og kroppslige spenninger som man kjenner. I står for i fokus. Det betyr å forankre oppmerksomheten i pusten eller en kroppsdel. På baksiden av boka står det at lærens relasjonskompetanse kan styrkes ved hjelp av oppmerksomt nærvær og elevers livsmestringskompetanse kan utvikles. Personlig synes jeg bokens øvelser dreier seg mer om en undringskompetanse, hvor det er åpne svar. Alt er vel og bra så lenge det dreier seg om er egentrening, men imidlertid er det flere spørsmål enn svar når det kommer til klassesituasjonen.

Temposkifte i undervisningssituasjonen

 Livsmestring i skolen Et relasjonelt perspektiv ønsker å få til et girskifte i en travel skolehverdag. «Å være til stede her og nå kan gi en endret tidsopplevelse».

Pausens betydning er viktig, og det å gå i et langsommere tempo på vei mellom undervisningsøkter. Når man skal ha en klasse, bør man komme i god tid for å stemme seg selv og rydde ut enkelte følelser. Hensikten med et pusterom er å få følelser sortert, slik at en lærer kan legge dem vekk før timen starter.

Boken tar opp lærerens relasjon til elever. Men her kan man innvende: Hva med ubevisste samspillsprosesser? Vi må ikke glemme at Freud alltid tolket fra overflaten og nedover. Et annet perspektiv som mangler i boken, er resten av klassen. I skildring av konkrete eksempler på en lærer–elev-relasjon i klasserommet undrer jeg meg over hva skjedde med resten av gruppen. Det er utrolig hvordan grupper responderer på det som skjer. Livsmestring i skolen er tenkt brukt på individnivå. Men å løfte presset av læreres skuldre er mer komplekst enn bare å vektlegge lærerens egen reaksjon i forhold til elever. For man kan aldri løse et dynamisk problem med en regel eller en bestemt metode. Å leve i nået i relasjon til andre er også å øve seg på å registrere det som skjer på organisasjonsnivå. Det er sannsynlig at gruppen i organisasjonen her og nå er en replika, en gjentakelse, av hva som foregår på skolen som helhet. I skolebasert kompetanseutvikling er både skoleledelse og lærere involvert i en prosess over tid for å finne løsninger som gjør at lærere og mellomledere sammen kan greie