En kaskade av ideer

Henning Fjørtoft og Lise Vikan Sandvik (red.)

2016

Vurderingskompetanse i skolen. Praksis, læring og utvikling. Universitetsforlaget

328 sider 

Fjørtoft og Sandvik har skrevet en bok for forskere og lærere, men som tematisk favner bredere og burde interessere foresatte. Henning Fjørtoft er postdoktor i skoleutvikling og kjent for lesere av Norsklæreren som en som har skrevet bøkene Norskdidaktikk (2014) og effektiv planlegging og vurdering (2. utgave fra 2016). Førsteutgaven fra 2006 inneholdt rubrikker for vurderingskriterier som lærere og elever kan fylle ut med hva de vil skal vurderes. Disse er flittig i bruk til vurdering for læring i skolen i dag.

Lise Vikan Sandvik er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU og publiserer jevnlig gode og lettfattelige artikler om vurdering på forskning.no. De tre andre medforfatterne Trond Buland, Gunnar Engvik og Inger Langseth arbeider alle ved NTNU og forsker på skoleutvikling og vurdering.

Boken handler om vurderingskompetanse i skolens planarbeid og praksis. Vurdering er forstått som en helt nødvendig kompetanse en lærer bør ha for å se hvilket nivå den enkelte elev er på, og for å kunne hjelpe eleven videre. Boken er et bidrag til den offentlige samtalen om skolen. Fire premisser ligger til grunn for forfatternes forståelse av vurderingskompetanse: Man må ha kunnskap om vurdering, kjenne konteksten vurderingen foregår i, og være seg bevisst hvordan vurdering kan skje på gode og mindre gode måter. Det sistenevnete belyses mindre, fordi det er av mer allmenn pedagogisk art. Bokn tar for seg de overordnede begreper innenfor vurdering og er fagfellevurdert.

Bidragsyterne undersøkte hvordan et stort utvalg lærere, skoleledere og skoleeiere forsto og tolket begrepet vurdering. Boken henter sin empiri fra prosjektet ” Forskning på individuell vurdering i skoen” (FIVIS) som omhandlet intervjuer med skoleeiere, skoleledere og lærere, lokale læreplaner for fagene i studien og en spørreundersøkelse med 790 lærere, 666 skoleledere og 121 skoleeiere. Undersøkelsen og intervjuene ble gjennomført i 2012. For den interesserte leser er problemstillinger, metode og data å finne i et appendix i boken. Forskerne fant at rubrikker kan bli et for instrumentelt redskap som er lite faglig fundert. Det er en intensjon i læreplanene at lever skal delta i utforming av vurderingskriterier. Det er interssant at elever ofte velger seg faglig forankrede tema som de vil bli vurdert etter, og ikke et rubrikk system. Et sentralt funn fra FIVIS var at det bør satses mer på fagutvikling enn allmenn generell pedagogisk utvikling.

Forskerne trekker en parallell til Skottland som i skolesammenheng ikke ligger så langt fra Norge. Skotske myndigheter har antatt at relasjonen mellom nye ideer og praksis var ganske enkel. Dersom lærere fikk informasjon om nye ideer sammen med verktøy for skoleutvikling ville det bli en problemfri implementering. En slik kaskademodell kan sammenlignes med den norske ideen om påfyll og spredning, men forfatterne er imot denne kaskadetanken. Tanken om en fontene kan sammenlignes med Trickle-down economics; dersom man gir mange fordeler til de aller rikeste, vil det vanne leddene under og skape en blomstring som er til fordel for de fattigere. Bidragsyterne synes at kaskadetanken er naiv og lanserer som verktøy for å utvikle tolkningsfelleskap en validitetskjede og et kart. I denne modellen får vurderingskriterier en sentral plassering. Forskerne postulerer at vurderingskriterier henger tett sammen med læringsmål. Det gjør de for å få frem vurderingens viktige rolle. Imidlertid blir vurderingskriterier ofte laget i forkant av en vurderingssituasjon i den praktiske skolehverdag, altså etter at læringsstoffet er gjennomgått. Det er etter mitt syn ikke slik at valg av arbeidsmåter kommer etter fastsettelse av vurderingskriterier.

Boken tar for seg sentrale prinsipper og begreper innen vurdering i ungdomsskolen og i videregående opplæring. Innholdslisten er som en handy verktøykasse som man kan plukke ut redskaper fra: styringsdokumenter og plandokumenter, årsplaner og plan for timer, vurdering i ulike fag, elevers forståelse av vurdering, foreldre som støttespillere i triaden hjem-skole-elev og skoleledelsens rolle i utvikling av vurderingskompetanse.

Skolereformer er vanskelige og det ikke finnes noen snarveier til varige og dyptgripende endringer. Forfatterne anlegger derfor et praksisnært perspektiv. Skolens samlede vurderingskompetanse er et avgjørende aspekt i slike prosesser. «Planarbeid har i større grad en direktiv tanke om hvordan det skal foregå enn det jeg var klar over», sa en forelder til meg etter å ha lest boken. Hun hadde sett for seg et fritt lærende felleskap. Hvis bare elevene nådde målet, var det opp til den lokale skolen hvordan de ville legge opp arbeidet.  Imidlertid er planarbeid strukturert. Intensjonen om hvordan det skal være er: Det er et paradigme for læringskultur at planarbeid er med og det skal foregå på en viss måte. Bokens verdenbilde er at det er en norm som skal oppfylles, men som ikke alltid oppfylles i praksis.

Endringsprosesser i skolen tar tid, fordi det er ulike meninger om nye ideer. Forfatterne gir leseren mange gode tips, samtidig som det er mye man kan kjenne seg uenig i. Boken egner seg derfor som et innlegg i den pågående debatten om hva som skal ut av norskfaget og hva som bør inn.

Leave a Reply